Jeg er klar over at det å tro på paranormale fenomener er kontroversielt. I boka som jeg har skrevet, er dette et bakteppe – ikke hovedpoenget.

Heldigvis er det strømninger i tida som gjør at det er blitt “stuerent” å tro på at man kan kommunisere med de døde.

Jeg mener at TV-serien Åndenes makt, Snåsa-mannens egenskaper, Märtha Louises bøker om engler og åndelighet, og bøker om nær-døden-opplevelser, har ført til mer åpenhet om dette emnet, og flere mennesker tror at det finnes en annen dimensjon, også kalt himmelriket, paradis, det hinsidige, den andre siden, og eden med fler.

Det er allikevel elementer i min tro som ikke er en del kristendommens doktrine, for eksempel kontakt med de døde, og reinkarnasjon. Jeg vil gjerne presisere at det ikke er noen kvasi-spiritisme eller skummel, ondskapsfull okkultisme i min tro.

Et eksempel på fordommer:

Jeg var på et festlig lag med elgjegerne i bygda. Da jeg fortalte dem om gjenferdet som ble observert i bygda, og at jeg ble frisk etter å ha blitt behandlet av en helbreder, ble jeg møtt med rungende latter. Det skjønner jeg godt. For det er veldig tabubelagt å snakke om slike ting. Ingen ville innrømme at de trodde på noe av dette. Det tror jeg er ganske gjengs for min generasjon (i alderen 50 +). Blant de yngre, og spesielt blant kvinner, har jeg merket at det er mer åpenhet og interesse for åndelighet.